I høst var jeg med på litt av grunnarbeidet for «Grieg 07»s markering av at det er hundre år siden Edvard Grieg døde. «Humanisten Grieg» skal settes i fokus, som én av tre grunnpilarer for markeringen. Oppgaven min hørtes enkel nok ut. Jeg skulle gå gjennom de utgitte brevene han sendte i løpet av sitt liv, og jakte på sitater der samfunnsengasjementet og menneskesynet hans kommer til syne. Spørsmålet som måtte dukke opp var: Hva slags humanist var Grieg, hvis han i det hele tatt kunne kalles det? «Humanisme» er et begrep som spenner vidt, så svaret på et slikt spørsmål er avhengig av hvordan det defineres. Kanskje kan det i denne sammenhengen være naturlig å knytte definisjonen til ord som «åndsfrihet», «toleranse» og «menneskevennlighet»?

 

Om Grieg var humanist, framstår han ikke som humanismens supermann. Han sloss ikke med livet som innsats for verdiene sine, og flere av hans samtidige hadde et tydeligere samfunnsengasjement enn han. I flere av brevene hans finnes utsagn som kan knyttes til ham som humanistisk ekko av det andre - som Bjørnstjerne Bjørnson - sa og gjorde. Komponistens bidrag kom først og fremst fra skrivebordet, som velformulerte forsvar for fred og rettferdighet. Samtidig får den som leser brevene hans inntrykk av at humanismen lå dypt forankret i grunnverdiene hans. Musikkens betydning i Griegs liv til tross; sagt med hans egne ord er kunstneren «først menneske, dernest kunstner».

 

Som med alt kildearbeid er det også i en gjennomgang av Griegs brev en fare for å finne det en leter etter, og lukke øynene for alt det andre. Men lukker en øynene går en glipp av en kompleksitet i Griegs holdninger som det ikke er grunn til å tone ned. Det kan være verdt det å se nærmere på to eksempler her: Griegs forhold til unionsoppløsningen og hans syn på jøder. I begge finnes det en tvetydighet som kan skyldes at han forandret meninger i løpet av livet, eller at de endret seg med situasjonen. Den kan også ha sammenheng med at han ordla seg på forskjellige måter avhengig av hvem som var mottakeren av det han skreiv. En må dessuten kjenne språkets betydning, og vite hvordan ord har endret meningsinnhold i løpet av det århundret som skiller oss fra Griegs tid. Hvordan en bør tolke motsetningene mellom forskjellige utsagn kan med andre ord diskuteres; ignoreres kan de ikke.

 

Komponistens forhold til unionsoppløsningen kan være et startpunkt for å vurdere han som humanist. De fleste forbinder Grieg med nasjonalromantikken, og det er ingen tvil om at en finner spor av fedrelandskjærlighet oftere enn av humanismen i brevene hans. Å fokusere på Grieg som talsmann for nasjonalstaten Norge var nok likevel ikke et alternativ for «Grieg 07»-arrangørene. Det ville vært å tråkke i gamle spor, i tillegg til at vi i dag har et ambivalent forhold til nasjonalisme. Likevel kan nettopp tankene han hadde om Norge og om det nasjonale være en innfallsport til diskusjonen om Grieg som humanist.

 

Grieg talte varmt om det norske, men fryktet sjåvinisme. 17. mai 1905, kort tid før Norge ble selvstendig, orket han ikke være i Oslo. I perioden fram mot unionsoppløsningen, da det ble raslet med sabler fra mange hold, framsto han dessuten som en tydelig krigsmotstander. «Ikke en Dråbe Blod for Konsulatsagens Skyld» skreiv han til Bjørnstjerne Bjørnson i februar 1905. Og tilføyde: «Jeg finder at denne Anskuelse rummer mere mennesklig Selvfølelse end den, der nu spiller så drabelig på den nationale Æres Strenge derhjemme». «Ikke en dråpe blod» ble en strofe han gjentok til flere, blant annet i et intervju i Ekstrabladet.

 

Samtidig kunne forsoneren Grieg, som ville ha en fredelig sameksistens med Sverige, ha sine utbrudd om svenskene og hevde at grensefestningene burde rustes opp i tilfelle krig. En kommentar som «Pietismen og Svenskerne - Vagt i Gevær!» kan nok tolkes som en humoristisk overdrivelse fra hans side, men i det minste virker ønsket hans om flere grensefestninger seriøst nok ment. Selv var han opptatt av å finne en balansegang mellom ulike ståsteder, og kanskje viser eksempelet at han prøvde å finne et kompromiss mellom å være idealist og realist.

 

Et liknende perspektiv bør en ha på Griegs forhold til jøder. Ergrelsen over at jøder kunne bli behandlet som annenrangs borgere kom tydeligst fram i den såkalte Dreyfus-saken. I 1894 hadde den franske - og jødiske - offiseren Alfred Dreyfus blitt urettmessig dømt for forræderi, en dom som ble stadfestet fem år seinere på tross av klare indisier på Dreyfus', uskyld. Dette satte sinnet i kok hos mange intellektuelle utenfor Frankrike, og blant dem Grieg. Han avslo å opptre i Paris i 1899, noe som vakte oppsikt i Europa og harme i Frankrike. Men de mange «smudsbreve» han mottok fra sinte franskmenn gjorde han bare sikrere i sin sak. I 1906 blei Dreyfus reinvasket og fikk stillingen sin tilbake.

 

Griegs klare standpunkt i Dreyfussaken står i kontrast til utsagn som kommer til syne i andre sammenhenger. Flere steder brukte han «jødisk» i negative vendinger. En bok «lukter jødisk» fordi den var ført i pennen av en jødisk forfatter, og «det berømte eller rettere berygtede Jødeblad» Figaro anmeldte ikke en av konsertene hans i 1894. Naturligvis må Griegs påstander ses i sammenheng med hans samtids oppfatning av jøder, og med at en metaforisk bruk av ordet «jøde» ikke ble tillagt samme betydning som den nazistene seinere ga det. For oss i dag framstår måten han ordla seg på likevel som et paradoks. Da får vi et rikere bilde av Grieg hvis vi velger å undersøke slike utsagn heller enn å overse dem.

 

Grieg var barn av sin tid. Det er også «Grieg 07». Jubileumskomiteen har valgt å fokusere på en side ved Grieg som kan vekke gjenklang hos hans moderne publikum. Mitt inntrykk er at «Grieg 07»-arrangørene er klare over fallgruvene ved å fokusere på Grieg som humanist. Utfordringen blir å ta tvetydighetene med inn i Grieg-året 2007, og skape debatt gjennom å belyse dem. Mitt håp er at «Grieg 07» vil ta lupen i bruk når de har valgt ut «Humanisten Grieg» som et fokuspunkt, og oppfordre ekspertene til å gå Griegs humanisme nærmere etter i sømmene.

 

Klarer de å holde lupen i én hånd, kan de trygt ha en ropert i den andre. Ikke minst kan det Grieg skreiv om kunstens forhold til fred være en tankevekker. For kanskje er det nettopp skrivebordshumanister som kan skape interesse hos lenestolshumanister i vår egen tid?